En gammel, nedstøvet sliter kan alltids få et nytt liv, hvis vi svinger av en annen vei enn til dynga. Det er gjenbruk av beste bilcross-sort.
Bilcross-bloggen: Bilcross som publikumssport.
Det var for drøyt femten år siden at en gammel nabo som skulle flytte på sykehjem, spurte om ikke jeg kunne hjelpe med å bli kvitt en gammel bil som sto i uthuset.
Jeg husket godt den gamle Toyotaen som hadde gått att og fram de to kilometerne til butikken annenhver uke.
Behagelig pådrag
GJENBRUK: Toyotaen fikk en heftig pensjonisttilværelse, som så mange andre gamle slitere som blir bygd om til bilcrossbiler på sine eldre dager. Foto: Henrik Plyhn Bergan.
Det var en svært bedagelig 1300-kubikk med tretrinns automat. Vi ungene kunne sykle fortere, og det gjorde vi også de gangene det gamle ekteparet la butikkturen til samme tid som vi skulle på trening.
Den gamle sliteren hadde gjort sitt, mente enken. – Kjør den på søpla, var beskjeden, – så kan jeg betale deg noen kroner for å rydde opp.
Jeg prøvde flere ganger å fortelle henne at du FÅR penger for å levere biler til hugging, men det ville hun ikke ha noe av.
Til slutt la jeg en konvolutt med vrakpanten i postkassa hennes.
Droppa dynga
Den gamle og tilsynelatende medtatte doningen var krute god under alt støvet og under litt overflaterust.
For moro skyld gikk ikke turen rett til bilopphuggeren, men innom en kamerat som tok en kjapp EU-kontroll:
En eneste enerfeil, var fasiten – det ene skiltlyset bak lyste ikke.
Så da droppa jeg dynga.
Så å si hele landet rundt
Jeg sjekka heller ut om den daffe drosja orket å sladde. Det gjorde den, med litt kreativ bruk av automatgearet.
Med familieforøkelse var det kanskje ikke den mest praktiske familiebilen, men den dugde på et vis. Og med flere folk og et lass med utstyr, var det neppe den ultimate firmabilen på løp for å filme og ta bilder, heller.
Men vi rasa rundt på løp i flere sesonger med denne doningen, fra Kristiansand i sør, til Bergen i vest, Aremark i øst og Trondheim mot nord.
Det var ikke fritt for at det ble lagt inn en liten sladd her og der, for å jazze opp stemningen på lange bilcrossturer.
Den brune fare
Så var du på bilcrossløp utover 2000-tallet, så du nok den brune fare på en og annen indre bane, med filmfolk fykende inn og ut med kamera og kassetter.
Bilen ble viden kjent, så det var nesten bare å vinke og suse forbi vakter og sperringer når vi kom på løp.
Foruten litt bremserep, så var bilen vedlikeholdsfri. Billigste bilen jeg har hatt noen gang, hvert fall!
Men tilslutt var det tid for å oppgradere bilparken, og denne ble overflødig.
«Vinnerbil»
– Hva med å putte inn en Volvo-maskinist, lurte Åge Kjærran på. Som sagt, så gjort. Den gamle, digre automat-bremsepedalen sto igjen som ei fjøl i midten, mellom gasspedal og ettermontert clutchpedal helt sånn på siden.
Første løpet – som du ser film fra i toppen av denne saken – var på Kongsberg, og den brune fare var endelig i sitt rette element. Til slutt fikk den kaste seg ut i krigen på banen, etter å ha stått på sidelinja i så mange år.
Det ble litt av en slåsskamp frem til finale, en finale der drivverket gikk i tusen knas. Original 1300-utveksling var fint så lenge det holdt…
Og så ble bilen brukt som juniorbil i en del sesonger, før den kom tilbake i mitt eie, og det ble noen flere løp her og der.
Gjenbruk av beste sort
Nå står bilen hos en ny junior, som jeg håper får alt på stell og prøver seg med en artig bilcrossbil litt utenom det vanlige.
Uansett, en god historie om gjenbruk av beste sort. Den gamle Toyotaen har fått et langt liv, takket være bilcrossen.
Og snart får den forhåpentligvis enda et nytt liv, med enda en ny junior bak rattet.
VETERAN-CROSS: Det er bare drøyt femten år siden, men både bane og flertallet av biler har forandret seg mye fra den gang. På bildet er den brune fare i tet, så vidt det er, på Kongsberg-banen. Foto: Henrik Plyhn Bergan.
Sjekk også: – Hva er det som er så moro med bilcross, ‘a?
Fra arkivet: – Det fantastiske bilcross-Norge!
Les flere innlegg i bilcross-bloggen.
