BILCROSS-PAPPA: Bilcross var det lure smilet til pappa, da han hadde ståltrua på at jeg skulle vinne A-finalen. Og det var tåren i øyekroken hans da jeg gjorde det. Foto: Monica Ormestad.
BILCROSS-BLOGGEN: For meg er bilcross mye mer enn bare «bil» og «cross». Det var også et fantastisk godt far-og-sønn-forhold.
Første gang pappa og jeg var på et bilcrossløp, mistenker jeg at øynene mine var trill runde og store som tallerkener. Og jeg tror pappas øyne også var.
FAMILIESPORT: Bestefar og barnebarn på panseret på en Renault 10 i bakkeløp i Hof. Foto: Stian Ormestad.
For jeg, som 5-åring, tenkte akkurat det samme som pappa på rundt 30 år: «Finnes det virkelig noe så morsomt som dette her?»
Høyt og lavt i verkstedet
Jeg husker det som om det var i går: Pappa og jeg henta et bilcrossprosjekt, en flott Ford Escort MKI.
Jeg var høyt og lavt i verkstedet, jeg fikk lov til å skru fra hverandre og sette sammen igjen motorer etter beste evne, banke ut bulker og male. Jeg fikk til og med lov til å sveise. Alle slags voksenting fikk passere.
Jeg var utrolig heldig, og hadde verdens beste pappa – men jeg ante ingenting om det da. For meg var dette en helt normal oppvekst…
Og det var spennende å høre de voksne prate. «Kameratprat» var kanskje sterk kost noen ganger – men veldig interessant for ett par barne-ører på lange stilker. Pappa snakka litt annerledes i verkstedet, enn ved kjøkkenbordet.
Det var veldig mye mer banning, blant annet.
Pappa-mobbing på høyt plan
Så var det å kjøre land og strand rundt med en daff, gammel Ford Transit, ombygd med plan. Der kunne Ford Escort-en stå og vagge hele veien til løp.
Bilcrossbilen på planet var nok mye sprekere enn bilen som frakta den.
Selv om eksosen tok veien via et speilblankt krom-eksosanlegg langs enden av førerhytta og opp i været, og lagde en ganske så grom lyd rett bak øreflippen til oss i førerhuset, var det lite av det tøffe ytre som ble gjenspeilet under panseret på bilfrakteren.
Jeg husker jeg mobba pappa for at gasspedalen var i vater så å si hele veien til løp. Den var såvidt oppe fra gulvet inn mot ett par kryss, og den var helt oppe bare helt til slutt da vi kom frem til banen.
SKAL TIDLIG KRØKES…: Det har alltid vært fart og spenning i familien vår. Foto: Terje Ormestad.
Hele familien samlet
For meg er bilcross lange helger som liten tass, alltid med pappa, men som oftest også hele familien med. Også tanter og onkler, besteforeldre og naboer og kjente.
Det var fortsatt trill runde øyne, og full oversikt over plasseringer og poeng.
Det var å løpe alt jeg var kar om etter at heatet til pappa var ferdig, for å stå klar på depotplassen.
Det var alltid noe jeg kunne hjelpe til med. Og det var alltid noe å pirke på på kjøringen hans. Det første var han glad for. Det siste var han nok litt mindre glad for. Kan du skjønne…?
Bilcross var også noen søte jenter litt lenger oppi publikumskrenten. De skulle bli viktigere og viktigere etter hvert som årene gikk. Kan du skjønne…?
Bensintyveriet som MÅTTE bli avslørt
Akkurat som pappa, har jeg alltid digga fart og spenning. Da jeg var 5 år fikk jeg en gokart – som pappa hadde laget. Den ble gjennom årenes løp oppgradert med større og større motorer.
Pappa så gjennom fingrene hver gang gokarten ble sprekere enn strengt talt sunt var.
Det ble kjørt opp baner både på plenen hjemme, på jorder, og skogsveier. Jeg fikk en skvett bensin nå og da, men det holdt jo aldri til all kjøringen jeg hadde lyst til.
Det ble å tømme kannen til gressklipperen på sommeren, og snøfreseren på vinteren. Pappa lot det passere.
Men en gang tappa jeg bensin fra mammas BMW, og hevertprinsippet spilte meg et puss. Jeg sugde så bensinen gikk rett i fletta på meg.
Da jeg satt ved middagsbordet og rapa ren bensinlukt, sprang pappa nedi verkstedet for å sjekke om det var en bensinlekkasje et sted. Bensintyveriet MÅTTE jo bli avslørt…
DA så ikke pappa gjennom fingrene. Og straffen var brutal: Det ble ikke noe gokartkjøring på en hel uke!
Pappa velta like mye som han vant
ACTION: Alltid show når pappa var på banen. Det var vinn eller forsvinn – hver gang! Foto: Rune Sørlie.
Helt siden det første møtet med bilcross som 5-åring drømte jeg om den dagen jeg kunne stå på startstreken selv. Før jeg ble gammel nok, var det mange år med kjøring på pappa.
Pappa velta like mye som han vant et heat, sånn cirka 50/50-fordeling, så alle visste hvem han var på den tiden. Han lagde show hver gang han var på banen. Folk dro på løp for å se Terje Ormestad kjøre.
Jeg var så stolt av å hete Ormestad, uansett om pappa kom først eller sist – les: Lå igjen på taket. For han satset alt, akkurat som man skal i bilcross, mente han.
Til og med da han ledet A-finalen på Hannavoldbanen med en halv runde, satset pappa alt – fordi han mente det skulle gå an å kjøre enda fortere. Det gjorde det ikke…
BILCROSS-PAPPA I KJENT POSITUR: Farsdagen er dagen for å takke alle bilcross-pappaer, landet over. Foto: Stian Ormestad.
Det ble ikke seier, for pappa snurra en halv runde før mål og ble tatt igjen av ett par konkurrenter før han var på rett kjøl igjen.
«Tap og vinn, med samme sinn»
Stort sett var ikke pappa så opptatt av å vinne. Han hadde – i sitt hode – vunnet hvis bilen funka. Tok han starten, var det en seier i seg selv. Han var mer Reodor Felgen-mekaniker enn sjåfør.
Hver dag hedrer jeg han litt ved at over 13.000 medlemmer i Bilcross.no-gruppa ser pappa skyte ut av starten i A-finalen på Hannavoldbanen.
Og det var det jeg drømte om: Ikke nødvendigvis vinne, men å delta. Pappa var faktisk like blid, uansett hvordan det gikk: «Tap og vinn, med samme sinn».
Og hadde noen tatt ham igjen og kjørt han av banen, så var det hans egen skyld: «Jeg kjørte vel ikke fort nok».
Hjemme, gjennom de lange hverdagene mellom hver løpshelg, snakka jeg inn i en tomme dorullhylser med «speaker-stemme» og lot lekebilene gjøre opp om harde seire på stuegulvet. Jeg tegna bilcrossbiler gjennom lange skoletimer.
Mens de voksne mekka på bilcrossbilene sine, lagde jeg små bilcrossbiler av papp eller gamle Castrol R40-kanner i metall. De ble selvfølgelig hvitmalte, med en rød stripe på siden. Akkurat som pappas – og alle kameratenes – bilcrossbiler.
Mye likt bilcross-barn gjør den dag i dag.
Pur glede over å få kjøre bilcross!
Og endelig kom debuten, fem dager etter at jeg hadde blitt gammel nok. En hvitmalt Hilmann Imp med rød stripe sto klar i depot på Hellerstadbanen. Det ble en ilddåp:
«Og så må vi følge med på Ormestad, som står på startstreken med sin Hillman Imp», jallet det over Hellerstad motorbane sensommeren 1995.
Speakeren har sjelden tatt så feil. Det var ingen som måtte å følge med på meg.
For inni Imp-en satt en bilcrossdebutant på vei ut i sitt aller første bilcrossheat, men speakeren trodde det var samme sjåfør som hadde kjørt den samme bilen – med samme etternavn – i det forrige løpet på samme bane.
Nemlig pappa, som hadde kjørt inn til A-finale og andreplass i kvalløpet. Også storesøster hadde kjørt inn til seier med denne bilen.
Starten gikk, og drømmen var gått i oppfyllelse! Hadde jeg ikke hatt ører, hadde smilet gått helt rundt. Og det var ikke noe seierssmil. Det var pur glede over å få kjøre bilcross!
Bilcross-pappaer på randen av sammenbrudd…
BILCROSS-DEBUTEN: Den store dagen kom, på Hellerstadbanen sensommeren 1995. Foto: Monica Ormestad.
Jeg vet at pappa var mer nervøs enn meg. Han var nesten helt ødelagt. Jeg hadde aldri sett han sånn før, helt ute.
Han hadde alltid hatt full kontroll, barsk og tøff, uten at noe kunne vippe ham av pinnen. Nå var han på randen av sammenbrudd.
Som så mange andre bilcross-pappaer, har jeg sett i ettertid.
Likevel – tross nerver som sitret utenpå kroppen – stilte han opp, la alt tilrette, lot meg få kjøre og herje, og var mekaniker, sponsor, støttespiller, og mest av alt: Kompis. Som så mange andre bilcross-pappaer.
Jeg er så takknemlig for alt det bilcrossen har ført med seg. Det er mye! Men aller mest, det ble et far-og-sønn-forhold bare vi bilcross-sønner eller -døtre får oppleve.
PÅ RANDEN AV SAMMENBRUDD: Bilcross-pappaen sitter og kjederøyker med hodet mellom knærne, før sønnens bilcrossdebut. Foto: Stian Ormestad.
Savner å gå i tottene på pappa
Derfor går jeg nå ofte bort til far og sønn – eller datter – når jeg ser de går i fistel i depot over dekkvalg eller justering av ett eller annet.
«Dere er så heldige! Dere vet det kanskje ikke helt nå, men tro meg. Dette vil være noen av de beste minnene dere tar med dere, helt til dere går i grava!»
For da jeg skrev helt øverst her «fantastisk godt far-og-sønn-forhold», så er ikke det i den forstand at det ikke var krangling – for det var det! Vi gikk i tottene på hverandre stadig vekk.
Jeg savner å gå i tottene på pappa.
Takk din bilcross-pappa i dag!
Pappa døde for fem år siden, og dette høres kanskje rart ut:
Jeg gråt ikke da han døde, jeg gråt ikke i begravelsen. Men jeg fikk veldig mye rusk i øyet da jeg satt i bilcrossbilen på vei frem til start, i det første løpet etter at pappa døde.
Der var det nesten som at jeg så pappa igjen, gå og sjekke over splintene – den syvende og åttende gangen, etter jeg hadde sjekket over de fem – seks første…
Savnet etter pappa er hele tiden stort, men der og da ble det helt enormt.
I ettertid ser jeg at bilcross er tette bånd mellom far og sønn, vel så tette som hundrevis av fisketurer kan skilte med.
Så alle bilcross-sønner og -døtre: Husk hvor heldige dere er! Og takk din bilcross-pappa i dag.
Kanskje med noe nytt verktøy – eller aller helst bare enda en kveld i verkstedet?
BILCROSS-DEBUT: Pappa skal debutere i bilcross, med en nyrigga Ford Escort MK1. Også den endte på taket… Foto: Karen Ormestad.
KONKURRENTER OG KAMERATER: Siste innspurt før et bilcrossløp på slutten av 1990-tallet. Foto: Stian Ormestad.
VOKST OPP BLANT VRAK: En god barndom, rett og slett! Foto: Stian Ormestad.
HEDRER PAPPA – LITT, HVER DAG: Gruppebildet i Bilcross.no-gruppa på Facebook er av pappa, som skyter ut i starten på Hannavoldbanen en gang på slutten av 1980-tallet. Foto: Privat.
Stem: 2018-sesongens beste bilcrossløp – hva mener du?
PS: Jeg mener at jeg kan mene noe om dette her. Jeg har ikke bare ramla innom, kan du si. Jeg nærmest vokste opp på bilcross, med pappa, storesøster og halve familien og nabolaget aktive. Så å si hver helg, hele barndommen, var vi på bilcross. Det er gode barndomsminner.
Så ble det filming av løp fra jeg var 14 år. Jeg har levert hundrevis av reportasjer til medier over hele landet (og utlandet) som fotograf og journalist i mitt voksne liv. Uansett hva min faste jobb har vært, har jeg drevet med bilcross ved siden av. De siste 16 årene gjennom Bilcross.no.
Og jeg kjører selv, er speaker, og har vært med i arrangørstab, stått på flaggpost, i kiosken, billettluka og stort sett alt, og jeg har vært med i styre og stell i min egen klubb. Jeg har sett alle sider av denne sporten. Og derfor vil jeg mene mye, i spalten «Bilcross-bloggen«.