Denne høsten er det 30 år siden bilcrossen kom til Norge, fra Sverige. 30 år etter har vi fortsatt mye å lære av svenskene.
Avisene rapporterer om 4.000 tilskuere på det første bilcrossløpet på Hakavik høsten 1981. Hundre deltakere kjempet om seieren. Bilcross – som så å si en blåkopi av svenske folkrace – ble med en gang en stor suksess, det kom tusenvis av folk på løpene, og startlistene ble lenger og lenger utover åttitallet.
Mens den svenske varianten har vært mer eller mindre uforandret gjennom alle år, har vi her hjemme i Norge prøvd det aller meste.
«Never change a winning team» er det noe som heter. I Sverige er sporten fortsatt en folkefest, mens her hjemme har publikum for lengst klappet sammen campingstolene og forlatt arenaen – for godt.
Utover nittitallet kom alle klassene. Det ble delt opp i front- og hekk-klasse. Det kom oldboys og etter hvert var det vel hver sin klasse med og uten bart. I nyere tid kom alternativsporet. Og raske baner, der alle opprinnelige krav om fartsbegrensinger sprenges i fillebiter.
Ingenting av dette har de funnet på i Sverige. De har ikke vært så kreative der borte, de heldiggrisene.
For ikke å nevne det svarte flagget. I bilcrossens spede begynnelse kunne du skylde deg sjøl hvis du ble påkjørt. Da hadde du ikke kjørt fort nok!
Hva er det vi gjør feil i Norge? For bilcross anno 2011 er bare en skygge av seg selv sammenliknet med folkefesten på bilcrossløp på åttitallet. Og den folkefesten har de fortsatt på svenske folkraceløp.
Det første som er helt åpenbart, er prisene. Alle vet at alt er billigere i Sverige. Kjøtt, alkohol, røyk. Bilsport føyer seg pent inn i rekka. Det finnes dem som kjører det meste i Sverige framfor i Norge – racing, rally og folkrace.
Det er ganske merkelig å være på folkrace i Sverige, sett i lys av hva Norges Bilsportforbund finner på her hjemme: Først fra 300 kroner til 500 kroner budet, før det blir bytta bort i forhandlinger til 70 kroner for budkonvolutten. Det er uansett snakk om millioninntekter ekstra på budsjettet for Norges Bilsportforbund.
I Sverige koster budet 100 kroner. Budkonvolutten er gratis. Det er bare å gå å hente i ei brakke der det ligger haugevis. En svenske i budkø ler av oss nordmenn.
– Jeg kjørte mye i Norge på åttitallet, men vi måtte gi oss med det. Bilcross er helt utrolig dyrt. Og nå hører jeg det blir enda dyrere, sier svensken.
Han skjønner like lite av hvordan det er mulig å ha sånne priser som vi har i Norge, som vi skjønner av hvordan det er mulig å arrangere løp i Sverige. For her hjemme i Norge er det jo nesten ikke mulig å kjøre et løp uten hundretusenvis av kroner i omsetning.
Forbundet i Sverige klarer seg uten å måtte legge på millioninntekter fra en bilsportgren med veldig mange flere aktive enn vi har i Norge. Ikke nok med at det koster 100 kroner budet – mot 370 kroner her hjemme – men det er også begrensa til ett bud per lisensiert utøver.
Det går et brus gjennom folkemengden. 125 bud på en bil på et av de råeste bilene på et av Sveriges største folkraceløp NGK Masters, med 6.000 tilskuere, og mange på handletur – også fra Norge.
I Norge har det vært 450 bud på en og samme bil. Det finnes dem som har lagt inn 50 egenbud. Vi har passert 3.000 bud på ett og samme løp. Alle kan legge inn så mange bud man bare vil, ingen begrensinger. I Norge er det penga som rår.
Selvfølgelig er de svenske bilene billigere også, 6.500 kroner mot 9.000 her hjemme. I Sverige får du i tillegg med de dekka du vil ha, som bilen har gått på i løpet av konkurransen. I Norge er dekkene personlig, så eieren kan kjøre på de råeste dekka hele dagen. Den som får bilen, får den med seg på gamle utslitte vinterdekk og rustne stålfelger.
Hele grunnlaget for folkesporten ligger i budregelen. Alle bilene har samme verdi etter løpet er ferdig, alle skal ha samme sjanse til å få med bilen hjem.
Hvordan kan den ha utvikla seg i så to helt forskjellige retninger i Sverige og her hjemme? Igjen – i Norge er det penga som rår.
Fakta er at svensk folkrace er som norsk bilcross for 20 – 30 år siden. Det er som å reise tilbake i tid og oppleve folkefesten, stemninga, dramatikken og underholdninga som vi også hadde den gangen.
Hvert heat er en kamp for å komme nogenlunde hel over målstreken. Platekontakt er ikke bare lov, men så å si forventa. Biler bulker og ruller i maks 80 kilometer i timen – banen er laget for å hindre høyere fart. Det er forbikjøringer i annenhver sving, publikum roper og heier.
Mens her hjemme er showet og folkefesten borte. Med raskere baner blir det mindre moro for de som ser på. Det blir mindre action og dramatikk, og hvis det først smeller, er det ikke moro i det hele tatt. Når farta er høy, blir risikoen også høyere.
Før var det mye dramatikk, men sjelden skader. Den formelen er snudd på hode med bilcross på reine rallycrossbaner.
«Den vanlige mann i gata» kom aldri tilbake til bilcrossbanene. Før fant du folk på tribunen som ikke kunne brydd seg mindre om to dobble og trimkam, men som fant bilcross som flott søndagsunderholdning. De er det langt mellom hver gang du finner nå om dagen. I Norge, vel og merke.
Bilcross er gått fra en billigsport for alle, med tusenvis av publikummere på løp, til en dyr hobby for de helt spesielt interesserte med tomme tribuner. Det er som de sier i TV-reklamen: Det er ikke mye svensker kan, men godteri kan dem. Og vi kan føye til bilsport for vårt vedkommende.